Som trener eller instruktør for barn, uavhengig av om man har sine egne barn eller ei, er det viktig å være bevisst hvordan man leder og kommuniserer. Disse lærdommene fra en 25-åring uten egne barn, som har jobbet med andres barn i flere år, er absolutt verdt å ta med seg. 

av Morten Rasch Arnesen

Når det kommer til å kommunisere med barn er det veldig forskjellig hva man mener er riktig og galt. Noen vil helst bare rose og vil sjelden ta en kamp – dette for å unngå å bli «fienden». Andre glemmer bort rosen og har kanskje en mer «kald» tilnærming. I denne artikkelen skriver jeg om det jeg som 25-åring uten egne barn har lært av å jobbe med andres barn i flere år.

Hvor er barnet akkurat her akkurat nå?

Som lærer eller instruktør er det viktig å se forskjellen på når barn ønsker å være et sted og når de er blitt sendt dit. For eksempel skolen er et sted barn sendes og i utgangspunktet ikke velger selv å gå når de er 6-16 år. Da vil det være viktigere å være mer autoritær, i motsetning til en fotballtrener som kan være mye mer «kompis» og ikke være like streng.

Uansett er det veldig viktig å være tydelig fra start på hvordan du skal ha det. Hvis barn først føler de er sjefen over enhver situasjon, så har du allerede et problem, for dette kan være vrient å omstille. Det gjelder å få respekt hos de unge basert på at du lytter, forstår og er ærlig, men samtidig setter tydelige grenser.

Barn forstår svært mye, ofte mer enn man tror og enn de gir uttrykk for. Derfor er det lurt å være ærlig, så fortjener du deres tillit.


Fortjen respekten

Finn en fin balanse mellom tilsnakk og ros. Ikke kjeft unødvendig, da har barn en tendens til å miste respekten og begynner å utfordre mer. Ha en rolig tone og heller snakk tydelig.

Ros når de gjør noe bra, uansett hva det er. Å lese bra, skrive riktig, sparke ballen lenger enn før, si noe hyggelig til en venn, tilby seg å hjelpe til osv. er eksempler på ting som er fint å rose. Ikke forvent at alle har hatt samme oppdragelsen, så for noen er det stort å si takk eller vær så snill på eget initiativ.

Tilsnakk er forbeholdt småting som kun skal læres og som ikke er kjempealvorlig, mens kjeft kan man spare til mer alvorlige ting som fysisk vold, rasisme, mobbing og lignende. Ting som de skal skjønne at ikke er greit overhode. Her sømmer det seg med en litt strammere tone enn vanlig, så de skjønner at det er alvor. Derfor er det smart å ikke «bruke opp» kjeftingen den på filleting som for eks. at man småprater med en venn mens du snakker.

Vær blid og jatt med på mye. Bli venn med barna, legg deg ned på deres «nivå». Da blir du fort godt likt og de vil fortere få respekt for deg.

Vær en leder, ikke en sjef!

 


 

Oppsummering:

1. TID OG STED. Tenk over om barnet er et sted de ønsker å være (feks. fotballtrening) eller om de er blitt sendt dit (eks. skole) og tilpass din rolle utifra det. Er de der av fri vilje, kan du gjerne tillate deg å være med kompis enn om du er der for å holde dem under kontroll.
2. FÅ RESPEKT VED Å VÆRE FORSTÅELSESFULL. Ikke la barna tro at de er sjefen. Lytt og vær ærlig, men sett grenser.
3. RIS OG ROS. Eller faktisk, tilsnakk og ros. Her kreves en fin balanse. Ros selv de minste tingene, og skill tydelig mellom tilsnakk og kjeft.
4. VÆR PÅ BARNAS NIVÅ. Smil, le og jatt med! Da vil de både like og respektere deg.